GUIDE: Velg riktig pc-minne

Det selges en rekke minnemoduler som tilsynelatende kan være helt like. Pass deg for hva du velger hvis du skal oppgradere pc-en.

Skal du kjøpe ny pc i dag er det DDR3 SDRAM som er mest aktuelt. Har du kjøpt pc de senere år og skal oppgradere blir det ofte DDR2 som benyttes. Fortsatt er det også de som har pc-er med førstegenerasjons DDR-minne som via en oppgradering kan gi pc-en forlenget liv.

Effektiv oppgradering

En typisk bruk i dag vil være at man kjører en rekke applikasjoner samtidig. Noen applikasjoner ligger i bakgrunn og skaper ikke spesielt mye minneaktivitet eller har datasettene flyttet ut i virtuelt minne under normal bruk på grunn av at programmet ikke benyttes.

I dag kjører man gjerne programvare som antivirus, øyeblikksmeldingsklient (f.eks. Messenger), antispionprogramvare, brannmur, e-post-klient og en rekke andre småprogrammer og verktøy relatert til maskinvaren man har, i tillegg til hovedprogrammene man jobber i eller spill.

At man i tillegg til operativsystemet har over 15 andre typer applikasjoner kjørende er ikke unormalt. For mange er nok heller ikke 30 kjørende prosesser i form av verktøy, drivere og applikasjoner uvanlig – i tillegg til det operativsystemet kjører.

Å gjøre direkte ytelsestester når det gjelder å simulere minnebruk for vanlig bruk av en PC kan være vanskelig når det er snakk om svitsjing mellom applikasjoner og data i applikasjonene. Å bare ha applikasjoner åpne i bakgrunn mens man kjører tester vil heller nødvendigvis ikke reflektere normal bruk, hvor man ellers ofte vil skifte mellom applikasjonene.

Hovedkortene i en vanlig stasjonær pc har som oftest plass for fire minnemoduler.

Et sentralt element er også at de aktuelle operativsystemene i dag benytter ledig minne til å øke ytelsen gjennom bufring av data. Forenklet kan man si at ledig minne er unyttig minne. Windows setter opp en “system cache” der data og filer som nettopp er blitt benyttet lagres.

Gjerne er det slik at data som som nylig har vært benyttet etter høy sannsynlighet skal benyttes på nytt. Bufferen på harddisk og prosessor er for liten til at man kan ta vare på for mye data, men gjennom å bruke en ekstra buffer i minne vil man på mange områder kunne få en svært god ytelsesforbedring.

For eksempel kan du prøve å starte en litt tyngre applikasjon, avslutte den, og starte den på nytt – eller hente inn en større bildefil i et bildebehandlingsprogram. Du vil da merke at den ved andregangs oppstart starter langt raskere. Dette er blant annet fordi filene til applikasjonen ikke trenger å bli lastet fra harddisk på nytt.

Selv om man tilsynelatende har nok minne i henhold til de applikasjonene man kjører, vil ytelsen kunne være redusert for systemet totalt på grunn av at man har for lite minne ledig til at operativsystemet effektivt kan utnytte sin bufferfunksjonalitet.

Hvor mye?

Hvor mye minne som er et minimum vil man kunne si varierer med individuelle behov. For en ny pc i dag er 4 gigabyte det anbefalte minimumet. Mange har imidlertid et enkelt bruk som gjør at man med operativsystemer som Windows XP og Windows 7 kan klare seg med 2 gigabyte.

For at mer enn 4 gigabyte minne skal være hensiktsmessig snakker man om relativt avansert bruk av pc-en. Men husk elementet med operativsystemets bufring av data. Selv om ikke applikasjonene man bruker spiser opp 4 gigabyte minne kan det være hensiktsmessig med mer for å få en generell ytelsesøkning og raskere respons fra pc-en.

Mer minne med 64-bit

Alle de aktuelle prosessorene for vanlige pc-er i dag, og de siste årene, har hatt 64-bit-utvidelse. Dette skulle i utgangspunktet tilsi at mer enn 4 gigabyte minne kan adresseres.

Flaskehalsen for mange har imidlertid vært at de benytter et 32-bit operativsystem. I forbindelse med introduksjonen av Windows 7 har imidlertid 64-bit blitt mer aktuelt, og den største fordelen med 64-bit-versjonen av Windows 7 vil nettopp være muligheten til å adressere mer minne.

Med et 32-bit operativsystem, og dette uavhengig om man snakker om Windows eller Linux, vil man i realiteten heller ikke få utnyttet 4 gigabyte minne helt ut. Normalt sett vil man kunne utnytte fra 3 til 3,5 gigabyte av de 4 gigabytene man har installert. Vi har opplevd å være nede i hele 2 gigabyte utnyttbart i svært avanserte pc-er.

Bakgrunnen for dette er at også andre enheter i pc-en benytter minneadresseringsområdet. En av de største tyvene vil gjerne være grafikkort – i dag er det ikke uvanlig med 1 gigabyte grafikkminne, og dette vil da spise av adresseringsområdet man har tilgjengelig.

Med 64-bit-versjonen av Windows vil man kunne adressere mer minne, og man får utnyttet hele minneområdet om man har 4 gigabyte minne.

Tidligere kunne man for de fleste fraråde bruk av 64-bit Windows XP. For Windows Vista har det etter hvert blitt god kompatiblitet både når det gjelder applikasjoner og drivere, og for Windows 7 er situasjonen ytterligere forbedret. Vi er nå kommet så langt at det bare er unntaksvis at man vil anbefale 32-bit-versjonen av Windows 7 – i hvert fall på nyere pc-er.

Det aller meste av 32-bit-programvare kan benyttes på 64-bit-versjonene av Windows. En del programmer vil også kunne få utnyttet litt mer minne enn under 32-bit Windows selv om applikasjonen er 32-bit.

For mer informasjon i henhold til fordelene og ulempene med 64-bit Windows anbefaler vi artikkelen Vi trenger 64-bit.

Hastighet og båndbredde

Minnebåndbredden forteller hvor mye data som per sekund kan flyttes mellom minnemodulen og minnekontrolleren. Båndbredden regnes ut i fra signaliseringsfrekvensen og bussens bredde. Bussens bredde sier hvor mye data som kan sendes i en overføring. Hvis en minneteknologi har en minnebusshastighet på 800 MHz og en bussbredde på 64 bit (dvs. 8 byte pr. sending) vil båndbredden være 800 x 64 / 8 = 6 400 megabyte per sekund.

Ofte benyttes båndbredden som betegnelse på minnet, men det er flere faktorer enn båndbredden alene som bestemmer ytelsen.

Ved utregning av båndbredde må det tas hensyn til om man snakker om reell klokkefrekvens eller “DDR-frekvens”. For eksempel for PC6400 DDR2-minne kan man si at klokkefrekvensen er 800 MHz, mens den interne klokken for minnet er på 200 MHz. Overføringer skjer imidlertid fire ganger per klokkesyklus, og man refererer til det som da som 800 MHz.

Bakgrunnen for at man trenger raskere og raskere minneteknologier blir for at minnet ikke skal bli en flaskehals i forhold til resten av systemet, for eksempel når det gjelder prosessorer, ekspansjonsbusser og grafikkløsning.

Man skal huske at nye teknologier ikke trenger å være spesielt mye raskere i praksis enn forrige generasjons teknologi i utgangspunktet, men etter hvert som f.eks. prosessorene blir raskere vil man kunne se økende forskjeller. Minnet er en svært sentral del av systemet, og raskere busser ellers vil ofte ikke kunne utnyttes effektivt med mindre ikke minnebussen er vel så rask.

Verdier for forsinkelse

Minnebåndbredden er ikke alene det som bestemmer minneytelsen. Et sentralt element som oppgis hos de fleste forhandlerne i dag er minnemodulenes timing-verdier, og spesielt påpekes CL-verdien. CL står for CAS Latency, og for en DDR2-minnemoduler vil dette gjerne variere fra 3 til 5.

For DDR3-minne vil den kunne være helt opp til 7. For førstegenerasjon DDR er den ofte så lavt som 2 eller 3. CL-verdien kan imidlertid ikke sammenlignes på tverrs av minneteknologier og hastigheter. Fordobles klokkefrekvensen kan CL også fordobles uten at forsinkelsen blir lengre.

I tillegg til CL/CAS-verdien oppgis en rekke andre tall. Normalt sett har modulene med lav CL-verdi også gode verdier på de andre parameterene.

CAS Latency står for Column Address Strobe Latency, og henviser forenkelet sett til hvor lang tid det tar for minnet til å initialisere en minnetransport — med CL 2 vil to klokkesykluser gå tapt, mens med CL 3 vil tre klokkesykluser gå tapt fra kommando for start av minnetransport kommer til transporten virkelig starter.

Lavere CL gir en liten ytelsemessig fordel, men forskjellen er liten. I overklokkingssammenheng kan man merke seg at modul med lav CL gjerne kan klare høyere hastigheter – da gjerne ved å øke CL-verdien.

Bruk minnevelgere

Når minne skal kjøpes til et hovedkort eller en pc og man er litt usikker på hvilke minnemoduler man skal bruke, kan det være praktisk å bruke minnevelgerne mange forhandlere har på sine websider. Minnevelgerne fungerer slik at man velger produsent av pc- eller hovedkort og videre modellen man har. Man får videre listet minnemoduler som skal kunne benyttes.


Minnevelgere hos forhandlere og produsenter gjør det enklere å finne minne til din pc eller ditt hovedkort.

Bemerk at en del forhandlere kan selge minne fra fire-fem forksjellige produsenter, men har minnevelger fra kun en enkelt produsent. Det kan imidlertid være at de andre produsentene har minnevelgere på sine websider og at modulene som der blir listet som kompatible finnes hos forhandleren du ønsker å benytte.

Minnetypene

DDR SDRAM

Double Data Rate (DDR) SDRAM var aktuell på nye pc-er i perioden 2001 til 2005. Fire offisielle spesifikasjoner finnes, og av dem var DDR266, DDR333 og DDR400 mest benyttet.

I starten hadde hovedkortene for DDR SDRAM kun en enkelt minnekanal, men det ble etter hvert vanlig at hovedkortene støttet to kanaler slik at minnebåndbredden ble fordoblet ved installasjon av parvis like minnemoduler. For disse systemene var imidlertid ytelsesforskjellen mellom bruk av enkelt- og tokanals minnekonfigurasjon ikke stor, med mindre ikke hovedkortet hadde integrert grafikkprosessor som benyttet systemminne som videominne.

Supermoduler, minnekvalitet og bærbare pc-er

Trenger du supermoduler?

En rekke produsenter har minnemoduler som takler høyere hastigheter og/eller har lavere forsinkelser. Er dette hensiktsmessig?

For eksempel Kingston, Corsair, OCZ og mange flere har minnemoduler som støtter langt høyere minnebusshastigheter enn hovedkortene og prosessorene offisielt støtter. Videre finnes det også moduler med reduserte forsinkelser.

Raskeste offisielle hastighet for DDR3 er i dag 1600 MHz (PC3-12800). Man finner imidlertid DDR3-moduler på for eksempel 1800 og 2000 MHz. Dette er minnemoduler aktuelle for dem som skal presse maksimalt ut av pc-en sin gjennom overklokking. Vanlige minnemoduler vil også kunne tåle en viss overklokking.

Ekstremmodulene er imidlertid langt dyrere enn vanlige moduler, og blir dermed mer for spesielt interesserte. For de fleste kan det være mer hensiktsmessig å bruke ekstre penger på prosessor og grafikkort i stedet for å få bedre ytelse

Minnekvalitet

De siste årene har vi opplevd få problemer i henhold til kvalitet på minne og kompatiblitet i henhold til systemer. Generelt selger de norske forhandlerne moduler av god kvalitet fra kjente produsenter som for eksempel Corsair, Kingston, OCZ, Mushkin, Crucial og Apacer.

Man kan imidlertid oppleve at en minnemodul ikke vil fungere i kombinasjon med en spesifikk pc eller et hovedkort. Det trenger verken være noe direkte feil med verken minnemodul eller pc/hovedkort. Viktig da er at man behandler embalasjen bra slik at man kan heve kjøpet eller få byttet til en annen type moduler.

Bærbare pc-er

Oppgradering av minne i en bærbar pc kan i praksis være enklere enn i en stasjonær.

På sett og vis kan oppgradering av minne i bærbare pc-er faktisk være enklere enn på stasjonære. Normalt sett er det en luke under pc-en som gir enkel tilgang til minnesoklene – normalt er det to minnesokler.

Også i bærbare pc-er fra de siste årene har det blitt benyttet DDR-, DDR2- eller DDR3-SDRAM, men det er andre typer minnemoduler enn i stasjonære. Minnemodulene er mindre og har formfaktoren SO-DIMM. Vi vil med bærbare pc-er anbefale at du er mer påpasselig med at du får kompatible moduler – dvs. at du sjekker med produsenten eller benytter minnevelgere for å finne de rette modulene.

Bærbare pc-er har gjerne blitt levert med mindre minnemengde enn stasjonære i samme periode. Dette kommer av konkurranse på pris, og at minnemoduler for bærbare pc-er er dyrere enn for stasjonære. Tidligere var forskjellen også langt større enn i dag.

En del bærbare pc-er har blitt levert med begge minnesoklene fyllt opp. Det er flere årsaker til dette; støtte for tokanals minnekonfigurasjon for bedre ytelse, at to små minnemoduler kan ha vært rimeligere, eller at maskinen fra fabrikk har blitt levert med en modul og så blitt oppgradert av f.eks. forhandler. I praksis betyr dette at ved en oppgradering må en minnemodul tas ut av maskinen.

Kilde: idg

Legg igjen en kommentar

0